Om 3 dager

Fr vi endelig internett i hus! Det skal bli s herlig p alle mulige mter. For det frste, jeg kan blogge raskere, lettere og oftere. Jeg kan f bloggen til se bedre ut ogs. Jeg skal ruge p publish knappen, hvis det er det jeg m! For jeg ser virkelig frem til drive med det jeg liker, skriving.

Jeg har s alt for mye jeg vil kaste ut til dere, men har ikke hatt lysten pga mobilblogging, for det er s kjedelig! Teksten kan vre bra, men du vet kind of ikke hvordan designet ser ut fra pc, og det gidder jeg ikke. Men frykt ikke mine vakre verdifulle lesere! Straks er jeg back on track, og jeg melder en flom med innlegg, haha!

Ha en flott dag videre<3

Xoxo Camilla

Forst meg rett

Jeg gjorde alt jeg kunne. Jeg prvde av hele mitt hjerte. Jeg gjorde hva jeg skulle gjre. Men i stedet sitter jeg med smerte. Jeg var tlmodig og forstelsesfull, og brydde meg hver dag. Jeg ga deg mine beste sider, men sitter her med nag. Kanskje var jeg alt for snill, mulig ganske dum. Men kjre deg, n m du skjnne.. jeg skaper strre rom. Ikke i form av avstand og ensomhet, men en plass til stillhet og ro. For frem i tid s ser jeg lite, jeg ser meg selv, men ikke to. Jeg frykter lenger ikke, ha en ledig plass, for hvis du ikke ser meg som fr, s brer du et helt lass. Jeg drar ikke rundt p utakknemlige byrder, nr den begynner bli for stor. Et tap av noe du s inderlig elsker, er et strre tap en du tror. Jeg vil ikke lenger strekke meg, for deg som er s blind. Flelsene flyr langt av sted og flger en enorm vind. Det er uendelig mennesker som flger med, men jeg nsker bare at du ender opp et sted. Hvor mye tid du bruker p meg, er viktigheten for hvor mye jeg betyr for deg. S kanskje du n, ser hva du vil gjre, jeg trenger ikke hre. Bare gjr det.

Camilla

Svangerskap utenfor livmoren

Jeg vet n, hvor vanskelig det er tolke symptomer. Hva er egentlig normalt? og krever det legehjelp? Jeg vet det er lett gjette til seg diagnoser. Jeg vet hvordan det er lure p om du bare overreagerer, eller om dette bare er vanlige smerter.

Jeg deler min historie ikke fordi jeg nsker skille meg selv fra kvinner som har hatt en mer "typisk" spontanabort erfaring (hva enn det betyr), for det har jeg ogs opplevd. Men fordi kanskje det er en kvinne der ute som er i samme situasjon og er ivrig etter vite om noen andre forstr smertene og sorgen man opplever rundt snne opplevelser.

Hvis du lurer p hva et svangerskap utenfor livmoren er. S er den korte historien at babyer tilhrer en livmor. Hvis de ikke befinner seg der, kan de vokse et helt annet sted, vanligvis i en eggleder. Dessverre er de ikke levedyktige nr de ikke har en livmor vokse i. Og nettopp dette har skjedd meg:

Smertene er utrolig: og jeg snakker om fysisk smerte. Jeg kunne ikke rette meg opp eller g under den verste smerten. Jeg kan ikke egentlig beskrive det, men det fles ikke som krampene man fr under en spontanabort. Men akkurat som en skarp klump av smerte og ingenting som kan fikse det. Jeg nsket s beskytte mitt ufdte barn, s i starten l jeg med smerter i 3 dager, fr jeg ba om hjelp. Jeg flte at jeg skulle d pga bldning innvendig og fortalte Frank at hvis han fant meg dd i morgen, mtte han fortelle ambulansepersonellet at det var en cyste som hadde sprukket og at jeg bldde ihjel. Dette var fr vi hadde ftt en offisiell diagnose.

Skuffelsen er intens: I min erfaring, s var det utrolig vanskelig finne diagnosen. Hormon nivet steg ikke som det skulle. Til slutt ble det klart, men det rare var at ingen ville fortelle meg nyaktig hva som skjedde. n person sier hormon nivene er fint. Neste person sier de ikke kan finne mye blod, men heller ikke noe foster utenfor livmor. Noe som gjorde at jeg forestilte meg at barnet kunne sl oddsen og fortsette vokse, eller av en magisk grunn rulle i en bedre posisjon. Og plutselig er det ingen som bryr seg om barnet lenger.. De snakker til meg om tegn som: fare for indre bldninger. Det er vanskelig virkelig ta inn denne informasjonen nr du prver forst hvorfor du gikk s fort fra bli en gravid kvinne til vre en kvinne som brer et ddt foster, ogs utenfor livmoren.

Skyldflelsen er enorm: Oh, skyldflelsen. Det er vanskelig sette ord rundt dette. Jeg flte meg skyldig fordi kroppen min ikke klarte f til et normalt svangerskap. Jeg flte meg skyldig fordi jeg hadde et infertilitet problem. Jeg flte meg skyldig fordi jeg tidligere gikk igjennom en spontanabort, som kan ha kt min risiko. Det var ikke et levende barn i kroppen min lenger.

Operasjonen: jeg m f skryte av helsepersonellet her p Gjvik sykehus. Jeg hadde sikkert 8-10 damer som jobbet p spreng for at alt skulle g fort behagelig. Jeg fikk satt inn mange spryter + kateter fr operasjonen. 2 doser med smertestillende rett i hnda, da jeg hadde ekstreme smerter og fikk et lite panikkangstanfall fr innsovningen. De var s varme og behagelige mot meg, og i det oksygenmasken kom over munnen min, og de begynte fortelle meg at jeg skulle puste rolig slappe av, var alt over p 5 minutter (i hodet mitt). Men selve operasjonen tok 3-4 timer. Da jeg vknet var jeg veldig keen p bli kjrt opp p rommet hvor Frank ventet. Men jeg mtte slappe av og vkne mer, enda jeg var lysvken i flge meg selv, haha. Det siste jeg husker er at i det jeg ble kjrt mot rommet mitt, sto Frank rett utenfor operasjonssalen. Der hadde han ventet i mange timer, uten f noe informasjon. Stakkars gutten min, jeg elsker deg forferdelig mye!

Flgende natt/dagen derp: Natten var et smertehelvete. Ikke s intens som dagen fr operasjonen, men merkbart. Jeg sovnet vknet hele tiden, og rundt 3 i natt klarte jeg for frste gang tvinge meg opp fra senga. Tross den hovne og vonde magen min. Kateteret var en plage fra operasjonen var over frem til jeg nrmest krevde f den ut. De tok den ut, da jeg kom meg opp p egenhnd. Grunnen til kateter var fordi hvis jeg mtte p do, og ikke klarte f meg opp. S var det smartest ha den i. Kl 08:15 tok de den ut, og jeg har aldri vrt s glad for f tisse p egenhnd! Frem til n, har jeg vrt s tissetrengt, og dere? Det er den beste flelsen jeg har hatt p mange dager.

N er klokken snart 1. Rundt 2/halv 3 kommer mamma og henter meg. Og da skal jeg hjem til dem og sove der, da Frank jobber natt. Btw, jeg har ligget mye i sengen. S faren for blodpropp ligger der. Derfor gir de meg blodfortynnende rett i magen:

Og med det, s sier jeg takk for meg. N hper jeg at dette var siste ubehag for i dag. For den svir s utrolig inne i magen, at jeg blir kvalm. Jeg gleder meg til komme meg ut, og begynne se fremover igjen!

- Camilla

Snderknust

Jeg trenger at dere fr vite hva som har skjedd med meg, jeg er rett og slett blitt kvalm av meg selv for at kroppen min ikke vil samarbeide. For litt under et r siden, kom den frste positive gravid testen. 7 uker senere kom fosterene ut av meg, ikke levedyktige. Den ene litt strre enn den andre. Kan jeg fortelle dere disse tingene? Br jeg? For jeg vil. Jeg vil at dere skal vite hvorfor jeg er s kjedelig, og s trist. Hvorfor jeg ignorerer invitasjoner. Hvorfor jeg har lyet hver gang folk har spurt: "hvor er du? hva har du holdt p med?"

Tre liv. Tre ganger for mye. Tre ganger er blitt mitt nye normal. Og jeg knekker sakte men sikkert. Vi nsket ikke at verden skulle vite at vi prvde. Vi nsket ingen spontanabort eller et svangerskap utenfor livmoren. yeblikket spilles hver gang jeg lukker ynene. Liggende p en knirkende seng, med en relativt deilig dyne. Med nler og ledninger i armene. Blodprver hver andre time. Gudene vet hvor mange ganger de har dyttet en kanyle i hnda mi. Kvalmen av faste, uten egentlig vite hva som skjer inni meg. Hvordan brystene strammer seg og hjertet er i full speed. Deretter trene som strmmer uendelig nedover ansiktet, en flelse av failure. Liggende naken p en tralle, beina allerede trukket fra hverandre og hektet over stigbyler. S sterke og konstante smerter, morfin spryter og tabletter som endelig fr meg til slappe av. Sykepleiere som gr fra den ene til den andre enden av sengen min og skal starte med prver og saltvann, s den morfinen fles egentlig bortkastet.

miste tre liv har gjort meg skamfull. Jeg er skamfull av f signerte skjemaer som en "avslutning" etter tapet av hva jeg og min partner har skapt. Jeg er skamfull av alle flelsene og tankene jeg m leve gjennom. S hva n? Ikke vet jeg. N vet jeg bare at jeg m forberede meg fort, for om f strakser ligger jeg i narkose. En eggstokk blir fjernet. Og jeg m ta farvel med vr lille baby sko, som aldri ble slitt.

- Camilla

Nettstudie

Heisann.

For en dag! Alltid stress med Mandager. N har jeg lagt meg for kvelden og F er like rundt hjrnet. Jeg ligger her scroller rundt p forskjellige nettstudier. Jeg sitter hver dag og nrmest tripper av stress, fordi jeg vil f meg en utdanning. Det er liksom livsviktig for meg, men jeg bare dytter det bakerst p ventelisten hele tiden.

Uansett. Jeg tenker ta ett og ett fag, for gud bedre. Det er ikke akkurat billig med nettstudier, men jeg har virkelig ikke tiden til g skole.

Jeg hper jeg pusher meg selv n, til marsjere i den retningen jeg faktisk m innom. S skal vi se til slutt, at denne jenta her har ndd mlet sitt! #baam

Har du tatt nettstudie fr? Isfall, should I go for It?

Mvh

Camilla

Ikke les bloggen fra pc’n!

God ettermiddag folkens.

N har jeg nettopp hivi i meg en hel Ristorante pizza, lekker pizza forresten. Men rett fr jeg heiv den i meg, s kom jeg p alle disse frokost bildene mange bloggere legger ut.

(Bildene er hentet fra Pinterest)

S har du meg...

Tenk ha s mye deilig og sunt hver dag. Og tiden til lage seg en snn frokost hver gang de vkner. La meg bare si at bildet mitt taler for seg. Har du ikke tid, hurtigmat! La meg da ppeke at dette bildet ble nettopp tatt, og ble en middag. Men frokost? Wow der m jeg bli flinkere. Enten blir det et par brdskiver, eller knekkebrd. Men som oftest spiser jeg ikke fr lunsj p jobb, som er 10:30. Men n skal jeg spore av her, fr det blir masse uinteressant!

Det jeg skal snakke om, er overskriften. Jeg har kun mobilt nett som jeg bruker til bloggingen. Jeg og samboer ser ikke helt poenget i bestille nett, nr vi allikevel er p jakt etter ny plass bo. S frem til da, s kommer jeg til blogge med mobilen. Fikk en tilbakemelding fra en venninne om at p PC blir bildene halverte osv. S hvis bloggen interesserer deg, og du vil se bildene ordentlig. S les fra mobilen:-) Jeg vil selvflgelig oppdatere nr vi har funnet ett nytt sted bo, for da kan jeg blogge som normalt igjen, og det skal bli s herlig. Takk for titten, og ha en fantastisk dag videre. N skal jeg polstre kroppen, og ut mke. Snakkes senere i kveld<3

Mvh

Camilla

Camilla, er mitt navn.

Alt p meg eier jeg, som kroppen min, flelsene mine, munnen min, stemmen min, alle mine handlinger. Jeg eier mine fantasier, mine drmmer, mitt hp og min frykt. Jeg eier mine suksesser, alle mine fiaskoer og feiltrinn. Jeg er bein og blod. Muskler og yne som ser utover sin egen kropp. Jeg har et hjerte som slr tett, lidenskapelig og voldsomt for de jeg elsker og bryr meg om. Jeg er nde og visdom, seighet og mhet, makt og delikatesse. Jeg er stolt av mten jeg har vokst opp p. Hvordan jeg har lrt akseptere hver og en. Hvordan jeg har sttt opp for andre og ikke mot. Jeg er s komplisert som enkel. Jeg har et hjerte av gull. Jeg kan grte hele natten og likevel nske deg god morgen med et smil.

Jeg er stolt av latter, smil og holdning. Jeg er stolt av hvem jeg er og hvor jeg har vrt. Lrdommen jeg har lrt og banen jeg fortsatt vandrer p. Jeg er stolt min uavhengighet, kjnnet mitt, tanker og drmmer. Jeg er stolt av hva jeg har overvunnet. Jeg har lrt vre sterkere, hvordan elske, hvordan bli som jeg er, selv i en verden som ikke helt vet hvordan man tar vare p i retur. Med hvert skritt fremover. I hvert yeblikk av lykke. Av hvert tilbakeslag, lrer jeg meg presse meg enda hardere. Hver sjanse har jeg ftt til vise verden at jeg kan, og jeg vil. Hev stemmen din, vr deg selv og keep learning.

Mvh

Camilla

Enten lper du, eller s lrer du.

24 r er gtt av livet mitt, og jeg har vokst utrolig mye. Det tffe ytret begynner bli mer mer som et filter. Den softe siden begynner bli mer synlig, akseptert.

Mens jeg vokste opp, endret mine interesser seg hele tiden. Og feil var en naturlig del av livet. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg satt tenkte tilbake i tid hvor jeg kunne ha sagt noe, eller gjort noe uvitende. Tenk om jeg bare kunne g tilbake aldri gjennomfre det. Men senere innsett at noen ganger er det sunt se tilbake, fordi jeg kan se hvor langt jeg har kommet.

Hvis jeg skal g rundt tvile p meg selv, s tviler jeg p alt jeg ser. S den dag i dag, bedmmer jeg meg selv uansett hva. For det vil alltid finnes dommere rundt meg. Men det er dermed ikke sagt at jeg trenger bre rundt p etiketter eller feil fra i gr som om de definerer meg. Hva jeg har gjort, er gjort. Det trenger ikke merke meg. S lenge jeg har lrt av feilene mine. Jeg velger fokusere p den sterkeste siden min. For det viktigste p slutten av dagen er at jeg er fornyd med personen jeg er, og at jeg aldri slutter lre.

Jeg er overhodet ikke stolt over alt jeg har gjort, men jeg ble ikke den kvinnen jeg er i dag uten ha gjort alle disse tingene. Alle gjr drlige valg og m selv hndtere tilbakeslag, jeg har lrt akseptere dem som lrings opplevelser. For hvis noen velger dmme meg p noe jeg gjorde for 5-10 r siden, s ber jeg dem se seg selv i speilet og tenke p alt de selv har gjort. Folk som prver spikre p hva du har gjort i fortiden prver bare f deg ned, s ikke la dem.

Jeg bryr meg ikke om hvor anerkjent eller vellykket noen er. Alle har ting de er stolte av og ting de skammer seg over. Jeg har ingen anelse p hva du har vrt gjennom eller rsakene til hva du har gjort. Det er akkurat derfor det er viktig ikke definere mennesker basert p beslutninger de har gjort tidligere, men p personen som de er n. Jeg kjenner ikke deg, men jeg vet at du fortjener all re du kan f, over hvor flink du har vrt!

Lper du fra feilene dine? Eller lrer du av dem?

Mvh

Camilla

Blger

Det er aldri 100 prosent, selv nr du tror det er det. Hvorfor? Jo nettopp fordi kjrligheten ogs forandrer seg. Det trekkes og strekkes i, og ingenting er en selvflge.

Kjrligheten vokser, den visner, vokser, og tar deg med p en berg og dalbane. Noen ganger vil jeg bare ignorer han, rett og slett bare vre alene. Men snne perioder har vi alle. Og gjett hva? Det er helt normalt. Det er vanskelig finne noen som passer deg og fullfrer deg. Rett og slett fordi man m lre seg akseptere at det er to vidt forskjellige kjnn, som prver akseptere hverandres forskjeller og f det til funke.

Gjennom alt dette, uansett hvor mange hndkleer jeg har hatt og hvor mange av dem jeg har villet kaste inn, har jeg uansett vrt takknemlig for at vi fant hverandre. Jeg elsker denne personen, og vil ikke forlate det vi har. Selv i de mest ubehagelige situasjonene, er det fortsatt stunder hvor jeg ikke kan se for meg noen ting uten han. Og det fine med disse tankene, er at du aldri helt vet nr forholdet fles rett, fordi kjrlighet kommer gr i blger. Det gjr den alltid.

Hvis det du har fles rett her n, s g for det. Fles det ikke rett i morgen, s gir du vel ikke opp for det? For det handler om godta at man m jobbe for f til noe bra. Og er man 2 om det, s m man samarbeide. Det vil komme tffe perioder, srbare situasjoner og utlmodige yeblikk.

Men jeg vet at til syvende og sist. S vet jeg at han elsker meg for alt i hele verden. Han holder meg varm, han holder meg trygg. Han beskytter meg mot det negative. Han gir meg motivasjon og pgangsmot. Nr han kysser meg, s smelter jeg. Nr han reiser vekk, s er jeg aldri helt ensom. For jeg vet han tenker p meg. Muligens akkurat n ogs..

Finnes det egentlig noen fasit p hvordan et forhold skal vre? Nr vi alle er s, s forskjellige?

Mvh

Camilla